Ett ord

De siste årene har det vært populært å finne ett ord som fungerer som en overskrift for hvilke vaner og valg en ønsker skal prege det kommende året. Det knyttes gjerne til starten av året som et alternativ til nyttårsforsetter (som vi jo vet sprekker i februar). Det ordet man velger, blir som en ledetråd for hverdagen, en enkel måte å fokusere livet og hva man ønsker å utrette i det kommende året. Noen tar det mer seriøst enn andre, og for de av oss som har kristen tro som fundament for livet, forblir kanskje dette valgte ordet mer i periferien når viktige beslutninger tas. Likevel har jeg erfart at det er en kjempegod øvelse i å bevare fokus. Huffington Post har en fin artikkel om dette med å velge ett ord.

Og fordi hjernen min av en eller annen grunn tenderer mot engelsk mer enn norsk, har ordene mine de siste tre årene vært creativity (2014), nurture (2015) og kindness (2016). Det varierer hvor stor betydning ordene har fått for året, men det har vært fint å ha et slikt ord i bakhodet gjennom hverdagens utfordringer, trivialiteter og gleder.

Ordet for 2017 er ritualer. 

Det er noe jeg har tenkt mye på i høst, og da Hans Eskil og jeg begynte å snakke om 2017, var det dette ordet som poppet opp. Jeg er nemlig en som trives aller best med forutsigbarhet. Jeg liker når ting finner sin rytme. Jeg liker en hverdag som består av faste elementer. Dessuten er det lettere for meg å holde på de gode vanene når de inngår i et fast rituale, for eksempel om morgenen. Slikt sett ligner ritualer på rutine, for eksempel det å pusse tenner. Men ritualer er noe mer – for meg er det knyttet til sjelslivet og hvordan man har det på innsiden.

Livet er hektisk og kaotisk til tider. Da kan ritualer være med på å forankre hverdagen. Jeg vet for eksempel om ei som aldri kan legge seg uten å drikke en kopp te og smøre hendene inn med håndkrem først, samme hvor travel dagen har vært.

Ritualer berører også liturgi, gudstjeneste i faste ledd. For de av oss som har vært vant til pinsekarismatikkens spontanitet og fleksibilitet, er det noe nytt og fint å finne i gudstjenestens liturgi, slik den for eksempel er i Den norske kirke. Mange tenker kanskje at det legger en demper på troslivet, at Gud ikke får virke fordi vi mennesker er så opptatt av å si de rette ordene i rett rekkefølge og til rett tidspunkt. Men for meg har det vært motsatt. Når gudstjenesten er preget av en viss liturgi, det vil si for eksempel faste bønner og formuleringer, flytter det fokus over fra meg selv og på Gud. Det er ikke jeg som skal prestere i troen, i stedet skal jeg minne meg selv om at Gud er Gud. Det er en hvile i liturgien.

Den hvilen har jeg lyst å finne i ritualer også. Morgen- og kveldsritualer er for eksempel et fint sted å begynne – små ting man gjør om morgenen for å gi dagen en god start, og små ting å gjøre om kvelden for å gi dagen en god avslutning.

Jeg har en teori om at hverdagen min blir finere med faste ritualer som gjør godt. Det skal jeg bruke 2017 på å teste ut.